467 En dalende dag

1. En dalende dag, en stakket stund
har legemets liv vi til gave, 
og slektene skifter som løv i lund 
i jordens frodige have. 
Så synker vi stilt, så har vi vårt sted 
blant tusene glemte grave.

2. Og dog mitt hjerte forferdes ei, 
min sjel er freidig og rolig, 
i liv og i død jeg vet min vei, 
med begge jeg er fortrolig; 
for Kristus, Guds Sønn, har lovet meg 
i Faderens hus en bolig.

3. Selv foran han gikk å berede sted, 
et hus ikke gjort med hender, 
en evig bolig med liv og fred, 
med rom for alle Guds venner. 
Der skal vi ham se etter stridens år 
om tro vi vårt løp fullender.

4. Vel intet øye fra jordens egn 
har skimtet dets skinnende saler, 
vel aner vi kun i billed og tegn 
dets glans her i tåkenes daler; 
men veien, veien den har vi klar 
i Jesus, hans gjerning og tale.

5. Ja, du er veien, vår Frelser sann, 
til alle elendige givet, 
ditt ord som aldri bedrage kan, 
det sannheten er og livet. 
Og alt jeg syndet min livsens dag 
for din skyld er det tilgivet.

6. Så sovner jeg trygt i ditt hellige navn, 
du våker til natten ender; 
når morgenen stiger, jeg er i havn 
og fedrelandet gjenkjenner. 
Da kysser jeg med usigelig fryd 
de naglemerkede hender.

Text: J Johnson (NoS 865)
Musik: Norsk folkmelodi